Et stort savn i tiden etter 22. juli

Mange har funnet styrke i religiøse ritualer og tradisjoner i disse
ukene etter 22. juli. Kristne og muslimer har stått sammen, og det er
positivt. Det bygger ned fordommer og grenser, det er et ledd i
forbrødringen blant alle oss som bor i Norge, og det har så absolutt
stor verdi - vi er én nasjon, vi.

Likevel savner jeg noe. Noe som overgår religionene og disses ritualer
og tradisjoner. Noe som overgår de mektige følelsene fra et kirkerom
eller en minnemarkering. Noe som overgår menneskekjærligheten man
føler når tårene triller hos et helt folk som sørger.

Jeg skulle så gjerne ha sett og hørt at prester og andre
kirkerepresentanter i media kunne ha pekt på Jesus. For uten Jesus er
kirken ingen verdens ting. Eller det er nettopp det den er: bare en
institusjon av verden. Det verden kan tilby av kjærlighet, sannhet og
liv er ingenting i forhold til Gud som er kjærlighet. Kjærligheten er
at Han elsket oss slik at Han sendte Sin egen Sønn, Jesus Kristus, til
jorden for at hver den som tror på Ham ikke skal gå fortapt men ha
evig liv. For Jesus kom ikke til verden for å dømme verden, men for at
verden skulle bli frelst ved Ham.

Jeg savner at det pekes på Jesus i det offentlige rom - særlig i
etterkant av en slik katastrofe som har rammet landet vårt. Det er der
kraften er - Guds kraft. Jeg skulle ønske at prester og andre
kirkerepresentanter pekte på Jesus når de fremstår i media, at de
pekte på det Jesus gjorde på korset. For ordet om korset er Guds kraft
for dem som tror. Tenk å kunne frigjøre Guds kraft når man skal gi
styrke til mennesker som har mistet sine nærmeste eller som lever med
traumer etter å ha overlevd sommerens terrordag.

Det kan så være at religion er opium for folket. Men det er kun Jesus
som kan gi fred og som er den sikre veien videre i en urolig og
uforutsigbar verden.