Fungerer det norske demokratiet?

Etter terrorangrepene mot Norge i sommer, var det mange som trodde på og mobiliserte for en særlig høy valgdeltakelse i høst. Man ønsket å vise terroristen og eventuelt andre likesinnede, at vi i Norge står grunnfaste med tro på og tillit til demokratiet.

Det var derfor skuffende å registrere at valgdeltakelsen endte på kun 62,5%. Ikke særlig høyere enn ved tidligere lokalvalg. 37,5% av de stemmeberettigede i Norge gjorde andre ting på valgdagen(e) enn å bruke stemmeretten og utføre borgerplikten. Hva skjedde med alle dem som sa at de skulle stemme?

Her er svaret: De stemte!

Jeg tror at mobiliseringen og motivasjonen for å avgi stemme etter terrorangrepene i hovedsak var begrenset til mennesker som vanligvis avgir stemme. Det var bare det at de snakket så høyt og så ofte om at de skulle bruke valget til å ta avstand fra Breiviks forståelse av demokratiet, at det virket som om det ved dette valget ville bli langt flere stemmesedler i urnene.

Men hva ligger bak den svært beskjedne valgdeltakelsen i Norge  -  til tross for at landet har blitt angrepet? Jeg har noen teorier som jeg kort vil dele med deg.

• Politikken er for kjedelig

Når jeg ved ulike anledninger har vært utenfor Norges grenser over en periode, har det hver eneste gang når jeg returerer til gamlelandet, slått meg hvor lite viktige saker som figurerer på avisenes førstesider og som toppsaker i tv-mediene. Det er som om vi konstruerer problemstillinger som en stor del av verdens øvrige befolkning ville ha vært sjeleglad for å være rammet av. Jeg tror derfor at mange av dem som avstår fra å stemme føler at det stort sett er det samme hvem som innehar politiske taburetter - både lokalt og nasjonalt. Joda, noen unntak finnes det selvsagt innimellom. Som for eksempel når en sak om lokalsykehus på det nærmeste raner Arbeiderpartiet for stemmer. Og når Fremskrittspartiet vant forrige valg på å fjerne bomringer lokalt, og de samme bomringene står like skjemmende og irriterende fire år senere.

Men alt i alt: politikken er for kjedelig, partiene er for like, sakene er for lite viktige, og den enkeltes hverdag blir omtrent den samme uansett hvem som vinner eller taper valg.

• Gir valgordningen reell demokratisk innflytelse?

Politikerne bedyrer foran et hvert valg at akkurat min stemme er viktig. Min stemme kan avgjøre om det blir den ene eller andre konstellasjonen som skal styre i de etterfølgende fire årene. Det forteller de meg. Men er det egentlig riktig? Betyr min stemme så mye?

Jeg tror det er mange som mener at det ikke er riktig. Kun unntaksvis kan det være slik at en eneste stemme kan vippe flertallet i den ene eller andre retningen. Så når valgresultatene som oftest viser en avstand på titalls, hundretalls og kanskje tusentalls stemmer mellom de ulike partier og konstellasjoner, betyr jo ikke min stemme noe i det hele tatt. Mange tenker nok derfor slik at det er først dersom mange går inn for å stemme på det samme politiske partiet, at min ene stemme har reell betydning. Men det skjer jo ytterst sjelden. Det finnes sjelden viktige nok saker til at mange mennesker "allierer" seg foran et valg.

• Hva hvis man ønsker å oppnå noe  -  en reell endring?

Hva hvis de betydningsfulle politiske partiene ikke reflekterer mine oppfatninger? Vil det da hjelpe å stemme? Kanskje jeg finner mine meningsfeller i et lite parti som inngår i gruppen "Andre" når resultater fra meningsmålinger offentliggjøres. Min stemme vil da utgjøre en større andel av det lille partiets totale stemmefangst enn hva den ville gjøre for et større parti, men jeg vil ikke klare å oppnå noe. Ikke annet enn en samvittighet for at jeg har stemt i tråd med mine oppfatninger.

Hvis man virkelig brenner for noe, er den demokratiske løsningen å engasjere seg. Enten i et politisk parti eller i et interesseorganisasjon. Ja, det kan man gjøre hvis man virkelig brenner for noe. Og hvis det man brenner for er noe som man vet at det også er et visst antall andre mennesker som brenner for.

De som føler at de befinner seg i denne kategorien, er som hovedregel allerede "politisk aktive". Det vil si at de allerede er blant dem som vanligvis stemmer ved valg. Eller de er ungdommer som har en demokratisk arv som gjør at de kommer til å bruke stemmeretten.

• Hva hvis man har oppfatninger eller meninger som mange er sterkt kritiske til?

Hva hvis man har meninger som møtes med useriøs latter? Eller med at man er virkelighetsfjern? Hva hvis man har oppfatninger om samfunnsutviklingen som man vurderer kan gi svært uønskede konsekvenser på lang sikt  -  men hvor Kari og Ola Nordmann generelt ikke er enige eller ikke tror på? Hva hvis ens vurdering av hva ulike samfunnstrekk og -trender kan medføre i fremtiden oppfattes å bli blankt avvist som tull av sentrale politikere fra samtlige etablerte partier?

Selv om ens meninger er sære og radikale, er det ikke en demokratisk verdi å utvise respekt for et hvert menneske og et hvert menneskes oppfatninger? Nei, vi skal ikke utvise respekt for menneskelige handlinger som vi har sett forferdelige eksempler på i sommer. Men vi må utvise respekt for alle mennesker og deres oppfatninger slik at den type handlinger ikke blir et alternativ.

I etterkant av terrorangrepene, har fokuset på høyre-ekstreme økt. Politikere og andre har uttalt at ekstreme oppfatninger ikke (lenger) skal ties ihjel, men skal imøtegås. Jeg mener at det er helt riktig. Men jeg mener også at det er helt nødvendig å snakke om på hvilken måte de skal imøtegås. Å avfeie ting som tull, som jeg registrerte at Kristin Halvorsen gjorde for noen uker siden, er definitivt ikke riktig.

Mennesker med mer ekstreme oppfatninger er også en del av Norge og må være inkludert i demokratiet. Men i likhet med de øvrige kategoriene, befinner heller ikke de som tilhører denne kategorien seg blant oss som avgir vår stemme ved valgene.

Hva nå?

Hvordan skal vi få flere til å bruke stemmeretten? Vel, jeg tror ikke nødvendigvis at dette er det riktige spørsmålet å stille for å styrke det norske demokratiet. Jeg tror ikke det er slik at en høy valgdeltakelse behøver å bety at demokratiet fungerer godt, og at en lav valgdeltakelse behøver å bety at demokratiet fungerer mindre godt.

Tradisjonelt tenker mange på valg og politisk engasjement som sentrale elementer i demokratiet. Det har etter hvert blitt mange år siden Internett så dagens lys, og sosiale medier har endret det norske samfunnet betydelig. Til tross for at også politikere etter hvert bruker sosiale medier og det foregår prøveordninger for at man kan avgi stemme på nettet, mener jeg at det er grunn til å tenke virkelig nytt. Men det betinger at det etablerte politiske miljøet må akseptere en virkelighet som ikke bare består av nye elektroniske hjelpemidler, men som også består av oppfatninger som i liten grad fantes i det tradisjonelle norske samfunnet. Og det må legges til rette i ord og handlinger for at det finnes reelle arenaer også for disse oppfatningene.

På denne måten kan demokratiet bli mer brukervennlig og tilpasset den nye virkeligheten. Politikk vil kunne bli mer interessant, og man vil kunne oppleve å få mer innflytelse.

Hva med deg? Hva synes du?