Valgdagens spørsmål

Det er blitt valgdag. Det avstedkommer to spørsmål. Det første er om man skal stemme. Sommerens terrorangrep mot Norge har understreket viktigheten av å stemme  -  å vise at vi understøtter demokratiet med muligheten og borgerplikten til å stemme. Mange steder er det så jevnt mellom de ulike partiene eller alternativene, at den enkelte stemme kan avgjøre. Men for øvrig betyr ikke min ene stemme noe. Det betyr bare at opptellingen for mitt parti får en stemme mer eller mindre, avhengig av om jeg stemmer eller ikke. Det er først dersom det er flere enn bare jeg som lar være å stemme, at det får reell betydning.

En annen motivasjonsfaktor som ofte brukes for å få folk til å stemme, er at man ikke har noen grunn til å klage dersom man avstår fra å delta. Jeg antar at nettopp denne årsaken er ganske sentral for folk  -  for når jeg tenker meg om, er vi ganske flinke til å klage i dette landet. Selv om vi i forhold til veldig mange andre mennesker i verden mildt sagt har lite og ingenting å klage over.

Så hva er mitt svar på det første spørsmålet; skal jeg stemme? Ja, jeg skal stemme. Ikke primært for å beholde retten til å klage, men fordi det er dumt å la være når man har en politisk mening. Det er egentlig respektløst å la være når ledere og frivillige i det partiet jeg støtter har jobbet i ukevis for å få meg og andre til å avgi stemme.

Det andre spørsmålet som valgdagen bringer er mer komplekst. Svaret har flere enn to alternativer. De norske partiene er mange  -  noen ganske store og noen temmelig små. Hvis man skulle stemme på det partiet som har et program som man er helt enig i, så ville nok de aller fleste ha måttet la være å stemme. For mitt vedkommende fremkommer svaret på hva jeg skal stemme som et resultat av ideologi, partienes retning i viktige saker og deres syn i vesentlige enkeltsaker. Derfor er jeg også sikker på hva jeg skal stemme.

Det merkelige i det norske demokratiet er imidlertid at det gjennom en årrekke har hersket en slags politisk nedvurdering særlig av ett parti. Blant mange blir man også sett på med undring og sjokk dersom man lar teppet falle og forteller hvilket parti man støtter. Det er nesten som om man lurer på om stemmeretten primært gjelder kun for dem som støtter andre partier  -  man enser liksom at man egentlig burde holde seg hjemme og la dem med tilstrekkelig høy intelligens ta seg av stemmegivningen.

Men det er for dumt å la være. Så senere idag når jeg kommer til stemmelokalet, finner jeg riktig stemmeseddel, tar et skritt frem, og lar min stemme falle ned i urnen. Godt valg!