Forsvarlig helsebehandling av eldre mennesker er ikke viktig nok for våre politikere

Det har vært skrevet og sagt mye om eldreomsorgen i Norge gjennom mange år. Det har vært flere opprivende reportasjer også i år. Men selv fagre løfter fra våre sentrale politikere og sågar økte bevilgninger, har ikke bragt eldreomsorgen i vårt lille land opp på et nivå som vi kan være stolte av. Heller ikke på et nivå som er forsvarlig. Det kan være mange årsaker til det. En av de mest sentrale årsakene, etter mitt syn, er organiseringen. Da tenker jeg ikke spesielt på hvordan det enkelte sykehus eller sykehjem organiseres. Heller ikke tenker jeg på hvordan den enkelte kommune organiserer seg. Jeg tenker på hvordan Stortinget organiserer det helse-Norge som mange eldre har behov for etter et langt liv.

Noen hovedpunkter i et eksempel fra virkeligheten kan synliggjøre problemet: Hun har vært igjennom en stor kreftoperasjon for andre gang på tre år, med etterfølgende cellegiftbehandling. Han har vært dårlig til beins over flere år og ble for andre gang på mindre enn tre måneder bragt til sykehus. Andre gang med hjerneblødning. Begge er over 80 år.

Hun har legeerklæring som sier at hun ikke er i stand til å ivareta en pasient. Likevel sender sykehuset ham hjem etter noe tid  -  til tross for at de bekrefter at han ikke kan klare seg alene. Faktisk uttaler de på direkte spørsmål at han må ha tilsyn 24 timer i døgnet. De sender ham sågar hjem uten å ha undersøkt årsakene til at han har vært kvalm helt fra to uker før hjerneblødningen fant sted. Dette gjør de til tross for at de på direkte spørsmål innrømmer at det ikke akkurat er forsvarlig. Men de definerer seg ferdig med sin pasient og skyver ansvaret over på kommunen.

Kommunen har ikke akkurat flust med sykehjemsplasser. Etter press fra barna, får han imidlertid en midlertidig akuttplass gjennom hjemmetjenesten. Uten slikt press, hadde han blitt sittende/liggende hjemme.

Hvorfor er det slik at ansvaret skyfles mellom sykehus og ulike kommunale instanser? Hvorfor er det slik at sykehjemsplass i mange kommuner først er å oppdrive etter press fra barna eller sågar medieoppslag? Hvorfor er det ikke den enkelte persons helse som avgjør om man får sykehjemsplass? Hvorfor er det isteden slik at man er avhengig av dødsfall på sykehjemmene før ledige plasser oppstår? Hvorfor er det slik at den enkelte kommunes økonomi avgjør behandlingen av syke eldre i Norge?

Uavhengig av lokalpolitisk farge er det slik at alle barn i Norge får skolegang. Det er ikke nødvendig med press fra foreldrene for at skoleplass gis. Skoleplass avhenger ikke av at en annen elev slutter på skolen og frigir plass til en ny. Stortinget har bestemt at alle barn skal ha skolegang, og Stortinget har lagt til rette et system som sikrer at denne retten fungerer i praksis.

Uavhengig av lokalpolitisk farge er det slik at alle som søker asyl i Norge får plass på et asylmottak. Det er ikke slik at asylsøkere stoppes ved grensen fordi det ikke er flere ledige senger på asylmottakene. Selv ikke når vi vet at ikke alle asylsøkerne er reelle asylsøkere. For å innfri internasjonale forpliktelser, har Stortinget lagt til rette for et system som sikrer at enhver asylsøker får plass på asylmottak.

Men for eldre med helsefaglig behov for sykehjemsplass er det ikke lagt til rette for et system som fungerer i praksis. De garantier som måtte foreligge, er langt fra tilstrekkelige i praksis. For på dette området har Stortinget delegert ansvaret og fordelt det på de respektive fylker og kommuner. Staten skylder på fylkene og kommunene  -  og motsatt.

Enkel logikk tilsier dermed at Stortinget prioriterer skolegang for barn og i prinsippet ubegrenset tilgang av asylanter høyere enn forsvarlig helsebehandling av eldre pleietrengende. Dette til tross for fagre politiske løfter. Verken løfter eller bevilgninger vil løse dette problemet. Hvorfor kan ikke Stortinget oppgradere ivaretakelsen av eldre med et system som virker?

Mange kan nok bli provosert over sammenligningen mellom disse gruppene. Politikere er jo kjent for ikke å ville sette svake grupper opp mot hverandre. Faktum er imidlertid at selv om mange politikere ikke vil sette slike grupper opp mot hverandre, er det i realiteten det de gjør når systemene ikke er tilrettelagt.

Oppfordring til Storting og regjering, til de enkelte politiske partier: Ta frem det målrettede samarbeidet fra barnehageforliket, og utform et system med en garanti som virker i praksis. Hvis helse for eldre er viktig nok, er dere i stand til det. Hvis helse for eldre er viktig nok, er ingen hindringer for store.

Det er fortsatt tid før valgkampen foran neste Stortingsvalg starter. Hvilke partier tør la være å ta denne oppfordringen?